Kulturdråpen var glade for å avtale nok et skrivekurs med forfatter Monica Isakstuen på Phoenix Haga – så kom pandemien.
Der de ellers skulle møtes og bli kjent i samme rom ble det første møtet mellom forfatteren og beboerne til via Zoom. Ble de egentlig kjent? Møttes de noen gang? Og hvordan gikk det med tekstene?
Her er et innblikk Isakstuens skrivekurs på en rusinstitusjon – midt i koronanedstengningen av Norge.

Hvordan er det å komme til Phoenix Haga som forfatter og kursholder i Korona-tiden? 

– Det har vært spesielt, særlig fordi vi ikke møttes fysisk før etter noen uker. Vi måtte jo gjøre en digital versjon i den første tiden, der jeg hadde spilt inn skriveøvelser på film, og så møttes vi via Zoom. Jeg vil si det funka, men ikke optimalt. Når man skal gjennomføre skrivekurs er det viktig å være sammen i rommet, synes jeg. Derfor jeg var glad for at jeg fikk lov til å komme på besøk ganske kjapt – med håndsprit i veska og på trygg avstand i «klasserommet», forteller forfatter Monica Isakstuen.

Hvordan er det å møte beboerne digitalt? 

Jeg er takknemlig for at jeg får lov til å prøve en digital versjon, det kjennes viktig å holde skrivekurs i en tid hvor det skjer så lite. Men som sagt syns jeg det er utfordrende å møtes via skjerm, når vi ikke kjenner hverandre fra før. Det har å gjøre med hva slags skriveøvelser de gjennomfører og hva slags tekster de skriver. Kulturdråpen har virkelig vært fantastiske, som har satsa på digitale løsninger, men det kan (heldigvis!) aldri erstatte det mellommenneskelige møtet, legger Isakstuen til.

Hvordan opplever beboerne denne tiden, og hvordan opplever de å møte deg digitalt? 

Jeg tror de føler seg mer isolert enn før, til nå (juni) har de jo ikke fått besøk utenfra, verken av egen familie eller artister og andre som normalt kommer innom. Samtidig er dagene fylt med mange gjøremål på Haga, målet er jo en god arbeidsstruktur på dagene, hver eneste dag, så de har sagt til meg at tiden går sin gang, ganske som vanlig. Bortsett fra mindre besøk, merker de ikke den store forskjellen. Nå snakker jeg ut fra de 12 jeg har møtt, andre kan jo ha sine avvikende opplevelser. Når det gjelder hvordan deltakerne på skrivekurset syns det er å møte meg digitalt, tror jeg deres opplevelse er ganske lik min: det er best å befinne seg i samme rom. Da opplever vi alle nyansene, et blikk, en bevegelse, fnising, stillhet (som ikke skyldes skurr og dårlig nett), slike ting som er viktig for å kjenne seg trygg, mener Isakstuen. 

Hvordan er det å bli kastet inn i en digital virkelighet for både beboerne og for deg? 

Krevende! Men også spennende, fordi vi må lære noe nytt rent teknisk, og fordi vi gjør oss viktige erfaringer på veien. Som for eksempel at vi foretrekker skrivekurs som et fysisk møte, oppsummerer forfatteren.

Hva gjør denne tiden med innholdet i tekstene? Beboerne skriver vanligvis veldig personlige tekster, er dette annerledes nå? 

Jeg opplever i liten grad at pandemien har påvirket tekstene, det har nok med hvilke oppgaver jeg gir dem. Vi har knapt snakket om korona, vi har vårt eget lille rom og tekstene er nok minst like personlige som ellers. Det er et ekstra spennende kull denne våren, synes jeg. Rett og slett flere talenter, og STOR skriveglede. Jeg er virkelig takknemlig for å få være med på dette.