Klasserommet blir en jungel - om rollen som litteraturformidler

Publisert 08.09.2023

En artikkel om litteraturformidling til glede og besvær. Av Hanne Brincker og Ketil Kolstad.

«Dagen som forsvant» er en litteraturproduksjon der vi skaper om klasserommet til en jungel. Gjør vi jobben godt nok, blir elevene med inn i fantasien og litteraturen. Er vi heldige, bidrar vi til å skape leselyst. I denne teksten vil vi reflektere over rollen som litteraturformidler, og hvordan den har forandra seg over flere år i Den kulturelle skolesekken.

I «Dagen som forsvant» er vi to skuespillere (Hanne og Ketil) som bytter på rollen som litteraturformidler. Gjennom vårt teater Landstryker har vi turnert i skoler over hele landet siden 1997. Vi tok over «Dagen som forsvant» i 2016 (etter Karen Tømte), og har foreløpig spilt 453 forestillinger for til sammen 10 520 elever i Innlandet, Telemark og Finnmark. Vi skriver denne artikkelen sammen, og skulle vi bli uenige eller få behov for å si noe hver for oss, så markerer vi dette i dialog-form:

Hanne: Det er interessant å være i et prosjekt over lang tid. Det skjer ting. Det er litt forskning for oss dette her faktisk. Dette prosjektet er helstøpt i innhold og form, men allikevel, på mystisk vis, i stadig utvikling.

Ketil: En kjent forfatter spurte meg hvordan vi orker å «gjøre det samme» dag inn og dag ut. Jobben vår er jo å gjenskape den samme historien, men jeg opplever aldri at et eneste publikumsmøte blir det samme. Hver forestilling er ny.

Kan man kalle en litteraturproduksjon for forestilling? Hvorfor i all verden skal to skuespillere gå forfattere og bibliotekarer i næringa? Må all litteraturformidling i skolen være «ferskvare» fra vårkatalogen til forlagene?

Hva er en litteraturformidler?

Da vi starta arbeidet med «Dagen som forsvant» var vi på søk etter den rette måten å være litteraturformidlere på. På Kulturtanken sine hjemmesider kunne vi lese:

«Møtet med litteratur i Den Kulturelle Skulesekken skal tilby elevane litt meir ut over litteraturen dei får gjennom undervisninga; om det er via eit forfattarmøte eller andre måtar å formidle kvalitetslitteratur på. I dette møtet ligg høvet til å skape både engasjement og ei nysgjerrigheit som forhåpentleg får eleven til å halde fram inn i boka (…).»

Mange gode intensjoner på vegne av litteraturformidlinga der altså, men fint lite om hvordan formidlinga kan foregå utover det klassiske forfattermøtet. Vi fikk tilsendt manuset og en videodokumentasjon og kasta oss ut i det.

Ketil: Jeg kjente det kilte i magen, her var det mye som både «store jeg» og «lille jeg» kunne kjenne oss igjen i.

Hanne: Jeg var ikke klar over at denne rollen skulle skille seg ut fra andre roller jeg har hatt. Jeg var i starten opptatt av å la forfatteren og teksten være i fokus. Å være en litteraturformidler. At lytterne skulle få skape egne bilder og opplevelser. Jeg var opptatt av å holde distanse til materialet så elevene skulle få det fulle tolkningsrom.

Men for hver turne har det skjedd en utvikling i vårt forhold til materialet og til rollen som formidler. Det føltes som om prosjektet trengte noe mer, noe annet, uten at vi kunne sette ord på det. En skuespiller har verktøyet til å være forteller, men en forteller har ikke nødvendigvis verktøyet til å være skuespiller. En skuespiller skal gjerne tolke en eller flere roller i en forestilling. Rollekarakteren har et mål i hver scene vedkommende går inn i, noe den skal oppnå, overkomme eller gjennomføre. Karakteren er i scenen med hud og hår og har ikke som mål å fortelle den overordnede historien eller andre karakterers historier. Som skuespiller skal du også gjerne hente noe fra medspillerne dine, som gir næring til karakterens drivkraft.

En fortellers oppgave er å fortelle en historie sett fra en, flere eller alle vinkler. Fortelleren kan beskrive karakterer, følelser og miljø, og kan tillate seg å ha en egen holdning til det som formidles. Fortelleren kan oppnå noe for hver karakter, men trenger ikke være i karakteren med hud og hår. Fortelleren har mulighet til å tolke karakterene med en viss distanse. Oppgaven er å gi publikum en opplevelse av en helhetlig historie. Å gå inn i et materiale som forteller er en annen teknikk enn å gå inn i en historie som skuespiller.

Hanne: Jeg gikk inn i «Dagen som forsvant» som en skuespiller som forsøkte å være litteraturformidler. Gjennom åra har jeg lagt både skuespilleren og litteraturformidleren til side til fordel for en forteller som er i utvikling til å bare være Hanne.

Ketil: Det funker bare ikke å «spille teater» med «Dagen som forsvant» – da blir du fort avslørt. Gjennom åra har jeg prøvd ulike teknikker, og opplever at skillene mellom teknikkene viskes ut. Det er nesten så jeg ikke lenger kjenner hva som er meg, hva som er de litterære karakterene jeg gir stemme til, eller hva som er forfatterens egne tanker og intensjoner.

Hva vil vi oppnå?

«Dagen som forsvant» var et av flere case-studier i Norsk Barnebokinstitutts forskningsprosjekt «Litteratur, litteraturformidling og kunstopplevelse 2016-2018.» I den forbindelse fikk vi spørsmålet:

– Hva er det dere egentlig ønsker å oppnå?

Ketil: Uten å tenke meg om, sa jeg: «Jeg ønsker å nå inn til den ene eleven som har behov for å høre historien min akkurat i dag. Gi eleven en følelse av at vedkommende ikke er aleine. Og for at jeg skal oppnå dette målet må jeg forsikre meg om at jeg ser absolutt alle, sånn at jeg ikke går glipp av denne ene.»

Hanne: Og på den måten blir alle i klasserommet like viktige.

Vi starter forestillinga med å kikke hver eneste elev inn i øynene. Vi vil at alle skal føle seg sett, og på den måten skaffer vi oss et inntrykk av hvem som er åpne for hva. Dersom en elev ikke vil møte blikket vårt, så respekterer vi det. Forhåpentligvis vil vi klare å varme vedkommende opp i løpet av forestillinga. Får vi blikkontakt med en elev med «et åpent ansikt» vil vi engasjere denne eleven umiddelbart. Ikke nødvendigvis gjennom direkte henvendelse, men ved å åpne vår energi i elevens retning uten at vedkommende føler seg intimidert.

Når vi har etablert kontakt med elevene begynner sjølve fortellinga. Det skjer et stemningsskifte, og da gjelder det for oss å gjøre alt på ekte. Vi tar opp en lapp, en tusj og en ballong. Vi lader disse objektene og så er vi i gang.

Ketil: Hva mener du med å lade objektene?

Hanne: Som litteraturformidler kan man se scenografi og rekvisitter som praktiske verktøy til å illustrere med. Men som skuespiller har jeg en annen tilnærming. Jeg lader objekter. For eksempel, i «Dagen som forsvant» har vi med en koffert full av bøker. Gjennom å lade hver bok, så kan jeg gi elevene en følelse av hvordan boka er. Ei bok kan lades med følelsen av en slem nabo. En annen bok kan lades med følelsen av en jeg er glad i. Jeg tilfører rekvisittene en energi som gir dem en egen historie. Elevene merker ikke hva som skjer, men på et ubevisst plan vil de kjenne en stemning. Jeg flytter det verbale (det intellektuelle) ned i kroppen (fysisk) og inn i en energi. Jeg viser jeg fram alle bøkene i kofferten og forteller at jeg har lest alle sammen. Ofte ler elevene når jeg ramser opp bøkene fordi jeg lader hver eneste bok med forskjellige følelser som blir mer og mer slitsomme. Jeg lader alle rekvisitter, alt jeg holder i og tar på. Pennen jeg bruker i starten, boksen jeg flytter på. Alt i rommet har sin egen følelse, sin egen historie.

Det beste trinnet?

De første to åra på turne med «Dagen som forsvant», opplevde vi at sjuendeklasse var det mest mottakelige trinnet. De forsto mer, de var stillere. Sjette gikk fint og vi husker vi tenkte at femteklasse var i grenseland, de var nesten for unge. Underveis har det slått oss at sjuendeklassingene kanskje ikke bare er mer modne, men de er også litt reddere. Det er en sterkere gruppementalitet, og de er mer engstelig for å hengi seg i frykt for hva medelevene skal tenke.

Hanne: Min opplevelse av målgruppa har endra seg samtidig med min utvikling i formidlerrollen. Midtveis i prosessen opplevde jeg sjettetrinnet som mest mottakelig, mens de siste to turneene jeg har vært på, så er det femtetrinnet. Jeg blei etter hvert mer og mer glad i reaksjoner fra publikum. Hvis noen måtte si noe, avbryte eller reagere høylytt så var det bra. Jeg gleda meg over det, og uro i ei klasse blei mat for meg. Jeg tar meg nå i å tenke at sjuende er kjedelig å spille for fordi de har mista barnet i seg, leikenheten. På neste turne vil jeg prøve å finne ut av hvordan jeg kan hente fram mer av barnet i sjuendeklassingene.

Det beste rommet?

«Dagen som forsvant» spilles i all hovedsak i klasserom. Men hva et klasserom er, og hvilke fysiske rammer forestillingen får, varierer fra skole til skole.

Hanne: Ofte kan jeg si utfra utsida på skolebygget hvilke opplevelser som venter meg på innsida.

Ketil: Nå begynner du igjen.

Hanne: Men det er sant! Det rønneskoler, brakkeskoler, søtti- til nittitalls vedlikeholdte skoler, robotskoler, Montesorri og andre friskoler…

Ketil: Jeg elsker de gamle og litt rare skolene med utstoppa dyr og gymlærere i montre…

(Nå kommer Hanne seg på beina, gestikulerer, velter en kaffekopp. Ketil redder unna macen)

Hanne: Verst av alle er de nybygde skolene med store innglassa torg og trappehaller. Og skoleledere presenterer disse vederstyggelighetene som kultursaler. Men de er helt ubrukelige for alle andre formål enn skoleavslutninger. Skal du skru av eller på lyset, trenger du hjelp fra et letemannskap bestående av tre vaktmestere og en IT-avdeling av trettenåringer for å lokalisere bryteren.

Rommene vi lever i er med å forme oss som mennesker. Barn tilbringer store deler av livet i klasserom. Dag Larsen ved Norsk Barnebokinstitutt beskriver i en artikkel på instituttets hjemmesider klasserommet som et «tvangsrom» – et rom hvor kunsten og formidlingen kan ha vanskelige kår. Men det er også et rom med muligheter. Larsen skriver om vårt prosjekt:

«I forestillingen Dagen som forsvant, om Tormod Haugens forfatterskap, omgjør skuespilleren klasserommet ved å henge opp rekvisitter som brukes under forestillingen. Med enkle midler blir klasserommet et annet, det rykkes nærmere forfatterens univers. Bruken av hvor fremmer formidlingens hva, hvordan og hvorfor.»

I en av kassene ligger metervis med girlandere som vi på et tidspunkt henger opp i klasserommet. Det bruker å bli en heftig diskusjon blant elevene. Hva er dette for noe – hva skal det forestille? Noen vil bestandig peke på at girlanderne er laga av grønne avfallsposer eller bæsjeposer, mens andre umiddelbart ser for seg at klasserommet forvandles til en skog eller jungel.

Hanne: Disse girlanderne har jeg lada med opplevelsen av å gå gjennom skogen på veg mot hytta, og mens jeg gleder meg til å komme fram, sette fra meg sekken og åpne ei flaske rødvin.

Ketil: Jeg er et helt anna sted enn deg; jeg fylles av en helt spesiell leseopplevelse fra barndommen hvor jeg forsvinner inn i en tegneserie sammen med Tarzan. Men tror du elevene merker forskjellen på våre ulike tilnærminger?

Hanne: Absolutt. Alle mennesker leser stemninger ut fra andres energier. Ingen mennesker er like. Det er derfor viktig å dele på et emosjonelt nivå, da det påvirker elevenes opplevelse på et dypere plan enn bare det intellektuelle.

Hva med forfatteren?

Hva med forfatteren, Tormod Haugen, er han også til stede? Det er hans liv og forfatterskap, og vi fungerer som et slags medium. For å få fram den rette energien i rommet, i de ulike bøkene, i forfatteren – så forsøker vi å åpne for Tormod Haugen sin energi. Ingen av oss kjente forfatteren da han levde. Det vi veit om ham kjenner vi fra bøkene og fra det venner og familie kan fortelle. Men det ligger en sterk energi i forfatterskapet hans som gir et inntrykk av hva slags sjel han hadde. Mye ensomhet, en stor mørk krok, men også en enorm raushet.

Hanne: Når jeg «tar inn» elevene åpner jeg også opp rommet for energien til Tormod Haugen. Jeg vil ha ham til stede sammen med meg, at vi gjør dette sammen. Og når jeg kjenner at han er der, så føler jeg at jeg kan gjøre hva som helst, fordi han er med på det. Jeg kan formidle med respekt.

Har vi så lyktes med å skape leselyst gjennom «Dagen som forsvant»? Vi mottok denne fortvilte meldinga fra en lærer i Gudbrandsdalen etter en turne i 2023:

«Hei! Takk for inspirerende og flott formidling av Tormod Haugen sine bøker. Elevene er skikkelig gira og siden 6.klasse har slått seg eie på boka du la igjen, tenkte jeg å spørre bibliotekaren om å skaffe noen bøker. Men vet du hva? Hun nektet!!! Påstod at det ikke var mulig å få tak i, og sa at hun hadde gitt tilbakemelding om at det var høl i huet med ei forestilling med så avleggs bøker. Når man endelig får engasjert elevene i litteratur, så er jo dette bare tragisk. Nå har jeg bestilt «Slottet det hvite» for egen regning, og kontaktet en annen bibliotekar. Håper hun kan hjelpe meg. Tusen takk for formidlingen. Det var supert for min 7.klasse. Hilsen (….). PS! Jeg har gitt tilbakemelding til DKS».

Kan denne bibliotekaren ha rett? Er Tormod Haugen og bøkene hans avleggs? I den perioden vi har vært på turne med «Dagen som forsvant», har det ikke gått så bra med norske elevers lesing: Den internasjonale leseundersøkelsen PIRLS slår i 2023 fast at norske tiåringer leser markant dårligere enn i 2016. I tillegg oppgir norske tiåringer svakest leseglede av samtlige land i undersøkelsen.

Så, har vi mislyktes?

Vi har diskutert dette oss imellom, seriøst, men bryter ut i latter hver gang. Vi kan ikke påta oss skylda. Utfordringene er langt mer sammensatte, og løsningen krever heller mer og bedre litteraturformidling i skolen enn det motsatte. Tormod Haugen er en klassiker og den høyest prisa norske barneforfatteren gjennom tidene (HC. Andersen-prisen 1990). Selvfølgelig skal også barn av i dag få anledning til å oppleve hans univers.

Elevene fortjener å møte et breiest mulig spekter av litteratur og historier formidla på ulikt vis, gjerne av ulike typer folk og profesjoner, og gjerne med hele verktøykassa i bruk. De fortjener muligheten til å finne “den rette boka” for seg – fordi barn er minst like individuelle som oss voksne. Når du formidler litteratur, bringer du bestandig med deg en del av din egen historie. Fortellinga eksisterer ikke i et vakuum, den speiles og tolkes og brytes i erfaringene til den som forteller og til den som lytter.

Og på den måten åpnes det nye rom.