Med kroppen som scene på Lillehammer

Publisert 05.05.2023

Dette skoleåret har alle 6. klassinger i Lillehammer kommune fått være med på å forberede og fremføre teaterforestillinger, og det kun med bruk av skuespillerens viktigste instrument, nemlig kroppen. Med en humoristisk, moderne vri har elevene selv formidlet eventyr til både fadderbarn og andre medelever. DKS Innlandet fikk være med på Nordre Ål skole, der vi møtte den syvende far i huset, Gullhår og de tre bjørnene, og vi fikk også en snakk med de tre kommunekontaktene for DKS i kommunen.

I en fersk utredning fra Oxford Research om Den kulturelle skolesekken, er elevmedvirkning en sentral diskusjon. Flere trekker her fram verdien av mer relasjonelle og deltagerbaserte DKS-hendelser som går over tid, der elevene både aktiviseres og blir bedre kjent med kunstnere. På Lillehammer var det Helena Klarén og Henrik Slåen fra den lokale friteatergruppa Teater Leven 6. klassingene fikk bli bedre kjent med. Klarén og Slåen har både lang og bred erfaring med produksjon av egne forestillinger og som instruktører, skuespillere og kursholdere. De har også turnert mye for DKS tidligere.

I halvannen times lange økter over tre dager, har de erfarne skuespillerne dette skoleåret instruert og inspirert elevene til å lage små teaterforestillinger og til å stå foran et publikum. Scenografi, lydkulisser og karakterer er blitt til med kun kroppen og stemmen som verktøy. På Nordre Ål skole ble resultatet vist for 6. klassingenes fadderbarn den tredje dagen, og forestillingene de yngre elevene fikk oppleve, falt utvilsomt i smak. På en helt tom scene spilte 6. klassingene på imponerende vis for det yngre publikummet, som oppmerksomt fulgte med, lo og koste seg, under den eksklusive eventyrstunden.

Teater Leven kom selv opp med idéen til Med kroppen som scene etter kommunen for noen år siden tok kontakt og spurte om de kunne gjøre et opplegg innen scenekunst for elever på 6. trinn, og siden har tilbudet vært en del av det lokale DKS-programmet i kommunen. I Lillehammer kommune samarbeider tre personer om jobben som kommunekontakt for DKS. Maria Seines fra Kultur og fritid, Anne Mette Mauseth fra kulturskolen, og Jill Harviken fra skolekontoret. Etter å ha deltatt på Med kroppen som scene håper de elevene får større forståelse for faget og ser at man også kan jobbe med scenekunst uten å bruke mange rekvisitter og store ressurser. I tillegg til å få faglig innsikt, blir elevene også kjent med kunstnerne og ikke minst med hverandre på en ny måte som skaper samhold.

DKS på Lillehammer er organisert med en styringsgruppe bestående av kultursjef, skolesjef og rektor ved kulturskolen, forteller kommunekontaktene. Under styringsgruppa er et arbeidsutvalg bestående av representanter fra kulturskolen, skolekontoret og Kultur og fritid. Dette utvalget står for planlegging og praktisk tilrettelegging. Kommunekontaktene ser flere fordeler ved at de er tre personer som deler på jobben i samme kommune. Vi kombinerer ulike faglige styrker, med en bred kulturfaglig kompetanse og skolefaglig kompetanse. Totalt sett gir dette en styrket kompetanse, og det gjør oss også mindre sårbare, legger de til.

Kommunen har valgt å fordele kunstuttrykk på klassetrinn, med planer som er faglig forankret i læreplanen og ligger fast i en tiårsplan. Dette skal sikre at alle elevene i Lillehammer får et bredt og variert tilbud som også er forutsigbart. Selv om kunstuttrykkene ligger fast på trinn, kan innholdet justeres etter behov, forteller kommunekontaktene.

Kommunekontaktene synes de er heldige på Lillehammer som har godt etablerte institusjoner som kan levere innholdet til den lokale skolesekken. Det er viktig for oss å benytte lokale krefter, men de må like fullt være av høy kvalitet for å få en fast avtale i DKS, understreker de. Dette gir elevene en ekstra tilknytning til det lokale kulturlivet, og vi som kommune er med på å bygge opp om den lokale kulturen.

Etter endt forestilling for fadderbarn og medelever på Nordre Ål skole, var det en stolt gjeng med 6. klassinger som bukket høflig og tok imot velfortjent applaus før de, rake i ryggen, gikk tilbake til klasserommet. Ikke en eneste kostyme måtte skiftes, og ikke en eneste rekvisitt ryddes, selv om scenen for litt siden hadde vært full av susende trær, hus med knirkende svingdører, for myke og for harde senger, for små og for store stoler, kløyvde vedkubber og gamle gubber.

Elevene hadde dessuten blitt bedre kjent med et par vaskeekte skuespillere. Etter møtet med de tre bjørnene, gikk Gullhår aldri mer ut i skogen, men flere av elevene på Lillehammer vil nok garantert finne veien tilbake til teaterscenen.