Lyn og torden i Gran

Publisert 19.10.2022

Hva kan en ivrig gjeng 5. klassinger skape med en loff, litt kull, egne stemmer, noen sjokoladebiter, en solid dose nysgjerrighet og god fantasi? Svar: Bananflue.  

På oppdrag for Den kulturelle skolesekken i Gran har kunstneren Inge Lauwers og musikkprodusent Jonas Raabe denne høsten vært på turne til kommunens barneskoler med produksjonen Lyn og torden. Lauwers og Raabe er kolleger fra Hadeland kulturskole og skjønt enige om at film er det perfekte medium for å sette i gang et samarbeid mellom visuell og auditiv kunst. De trekker også fram de korte avstandene som en av fordelene med å turnere lokalt.

Initiativet til produksjonen, som etterhvert fikk tittelen Lyn og torden, kommer fra Marta Tuff, produsent og kommunekontakt for DKS i Gran og Lunner. Ideen var å kombinere uttrykksformene visuell kunst og teknologisk musikk i en samproduksjon for elever på mellomtrinnet, forteller Tuff. Hun inviterte først Lauwers og Raabe til et idemyldringsmøte der de tok for seg innhold og form, og la en ramme utøverne sammen kunne fortsette å jobbe kreativt ut fra.

Lyn og torden er et verksted over tre timer der elevene får utforske lyd og lys. Det er et intensivt opplegg der alle elevene er med på å skape en video- og lydkollasj som vises frem til inviterte gjester mot slutten av dagen. DKS Innlandet fikk være med da det ble lyn og torden i 5. klasse på Brandbu barneskole.

Dagen starter med en nyttig liten introduksjon til hva lyd er, før Raabe med sitt mobile lydstudio tar et enkelt opptak av elevene og demonstrerer noen av de uendelige mulighetene som finnes med bruk av lydeffekter. Det lyser i elevenes øyne når klasseromsopptaket av deres «hei!» plutselig høres ut til å komme fra en stor katedral, under vann eller toppen av et høyt fjell. Og latteren sitter løst når det samme opptaket blir til lyden av en knøttliten smurf eller et svært troll. Deretter blir stemningen nær sagt elektrisk når en av elevene får montert elektroder på underarmen og den naturlige strømmen som finnes i menneskekroppen oversettes til lyd. På magisk vis forandrer også lyden seg når alle stiller seg i ring og holder hverandres hender. Sammen har de skapt den unike lyden av klasse 5A på Brandbu barneskole. «Så kult!», er den spontane reaksjonen fra både forskrekkede og imponerte elever. Oppvarmingen er gjort, klassen har funnet sin samklang, og energinivået en tidlig høstmorgen er på topp.  

Når de magiske lydene har senket seg tar det ikke lang tid før pultene blir utstyrt med loffskiver, små kullbiter og tegneark. Elevene gomler brødskorper og klør seg forvirret i hodet før Lauwers forklarer at en klump med loff faktisk er det perfekte viskelæret når man jobber med kull. Hun demonstrerer noen tegneteknikker, og elevene lærer også hva det rare ordet abstrakt betyr. Deretter får de beskjed om å tegne intet mindre enn klangen av sitt eget navn. En umulig oppgave vil nok mange si, men dette tar elevene på strak arm. De har nemlig lært at ingenting er feil! Kort tid etter henger 24 flotte og svært varierte kulltegninger utstilt på veggen i klasserommet og det er tid for et velfortjent friminutt.

Dagen fortsetter i to grupper der halvparten av elevene lager lyder og gjør opptak av det kuleste de vet. Det de digger eller elsker aller mest. Mens det høres bjeffende hunder, sprettende fotballer, plaskende badevann, galopperende hester, knasende eplebiter og klirrende perler i det ene klasserommet, er elevene i naborommet i full gang med å tegne sammen på store ark. Ikke med kull denne gangen, men med sjokolade! Det hele filmes av Lauwers, og når mesterverkene er ferdige sørger selvfølgelig pliktoppfyllende elever for at ingen rester går til spille. Elevene får deretter velge passende effekter og delta i redigeringen av både lyd- og bildeopptak, før Lauwers og Raabe syr det hele sammen i et forrykende tempo under elevenes matpause. Den fengende tittelen får filmen fra en av elevene som er litt for sent ut av klasserommet til friminutt: Bananflue.

Når elevene er tilbake får de se og høre bilde- og lydmontasjen hver for seg, før de opplever det nye, rent magiske som skjer når disse settes sammen. Deretter gjøres det i rekordfart klart til forestilling med spente 2. klassinger som publikum og en flott introduksjon av 5. klassingene selv. Det er en stolt og fornøyd gjeng som tar imot applausen fra sine gjester etter visning. En gjeng som har lært mye nytt om både lyd og lys, og ganske sikkert også om seg selv. «Tenk at vi har gjort dette», hvisker en gutt til sin medelev på bakerste rad. «Ja, vi er skikkelig proffe!», svarer den andre.