Kjell Askildsen: Opprører, pessimist og forbilde 2025 - 26

Kjell Askildsens litterære univers kan virke opprivende og ensomt. Mennesker i familie, ektefeller, foreldre, barn, søsken ... som alle snakker forbi hverandre. Replikkene er ofte infame, noen ganger rent ut hatske. Eller taust bebreidende. Så goldt og øde det kan bli mellom mennesker der det skulle ha vært nærhet og fortrolighet.

Samtidig viste Kjell Askildsen varme og omsorg for karakterene sine, med alle deres svakheter og skavanker. Det var som om han så tvers gjennom fasadene og maskene, og rett inn i menneskesinnet. Hans solidaritet med den menneskelige hjelpeløsheten var uttrykk for dyp, om enn illusjonsløs, humanisme. 

Alf van der Hagen utga den store samtaleboken Kjell Askildsen. Et liv i 2014. Da var Askildsen i sitt 85. år. Han hadde mistet skrivesynet og lesesynet, men beholdt gangsynet, og evnen til å lytte. Ved hjelp av samtalene erindret han livet sitt og kommenterte litteraturen sin. Paradoksalt nok, for han kalte seg et menneske uten hukommelse. Det mente han kunne være en fordel for en forfatter. «Det er ikke umulig at man dermed har en vel så spennende underbevissthet, som kommer fram gjennom den konsentrasjonen man tvinger seg inn i når man er i skrivemodus.»

Selv sa han også: «All kunst skal være noe som pirker i folk. Det skal være noe som stikker dem, noe som kanskje gjør dem litt redde. Det mener jeg er kunstens oppgave. Ikke lulle i søvn. Ikke fortelle pene historier. De stygge historiene kan være veldig pene når det kommer til stykket, for de kan få folk til å innse at det de ser i seg selv, som de nødig vil ut med overfor andre mennesker, dette kan de finne igjen hos helt normale og greie mennesker i mine noveller.»

Kjell Askildsen er blitt kalt pessimist. Selv kalte han seg realist:

«Hvis ikke en novelle på et eller annet plan klarer å gjøre vondt i mine lesere, har jeg ikke fått det til. Noen har sagt at det på sett og vis er oppmuntrende å lese mine deprimerende noveller. Og jeg tror jeg skjønner det. Når jeg leser selv, har jeg en veldig glede av å komme under huden på personer som har det problematisk, eller som har det grått. De fleste mennesker i mine bøker har det jo bare grått ... Jeg skriver jo om skyggesider. Jeg blottlegger svakheter i personene mine for at de skal være troverdige, simpelthen.»

Utdyping om Kjell Askildsens liv og litteratur

På begynnelsen av femtitallet var Kjell Askildsen den første mannen i Mandal by som trillet barnevogn. Han drev en liten kunstsalong, «Paletten», og hadde deltidsjobb som Mandals første turistsjef. Den mistet han på grunn av bråket rundt debuten Heretter følger jeg deg helt hjem i 1953. Novellenes skildring av intimitet mellom unge kvinner og menn ble nemlig av noen oppfattet som umoralsk og syndig. Kjell og familien blir nærmest kastet ut av byen. Harde år følger. Kona Edith er hovedforsørger. De låner en kald sommerhytte og et nedlagt gamlehjem for å ha et sted å bo. Lever fra hånd til munn. Kjell får mange strøjobber ved siden av skrivingen: Fabrikkarbeider i Kristiansand, bryggearbeider i Oslo. Innom Oslo Lysverker. Radioanmelder og notisskribent i VG. Så drev ekteparet veikro og pensjonat langs hovedveien mellom Lillesand og Kristiansand. Tenke seg til: Kjell Askildsen som pensjonatvert! Men her skriver han også den viktige romanen Davids bror (1957), om bruddet med foreldrenes tro.

Familien flytter inn til drabantbyen Ammerud i 1960. Askildsen jobber innimellom som gressklipper på Bogstad gård og ryddegutt på nattklubben Telle. Deretter jobb i Kunstnerforbundet og korrekturleser i Det Bestes bøker. Senere Forlagssentralen, og innimellom vaskehjelp på Marienlyst skole. Det handlet om å overleve, og forsørge familien, etter hvert med hovedansvaret for to barn.

Novellesamlingen Kulisser (1966) ble et første gjennombrudd. Romanen Omgivelser (1969) det neste. Kjell ble nestformann i Forfatterforeningen i en tid med mye splid og viktige kamper for forfatternes økonomi. Som leder i Norsk Forfattersentrum tvangsinnførte han likelønn for alle ansatte, lederen inkludert!

Som kommunist var Kjell Askildsen for sjenert til stå på gata og selge Klassekampen. Partiet satte ham i stedet til å være distribusjonssjef på Grønland, der han nå bodde.

Tredje gjennombrudd: Thomas F's siste nedtegnelser til almenheten (1983) inkludert langnovellen «Carl Lange». «Thomas F er ikke det beste jeg har skrevet, men det muntreste», sa han selv. Dette var jo en samling monologer fra en eldgammel einstøing. Men Kjell var kanskje aller best som forfatter av dialoger, som disse: «... så sa hun: Jeg holder snart ikke ut dette her lenger. Nei vel, sa han. Er det alt du har å si, sa hun. Han svarte ikke. Å herregud, sa hun.» («Gresshoppen», 1996).

Kjell Askildsen skrev likevel aldri dramatikk for scenen, men oversatte en rekke teaterstykker for Fjernsynsteatret og ikke minst Nationaltheatret: Bertolt Brecht, Harold Pinter, Tom Stoppard, Botho Strauss, Eugene O’Neill og flere stykker av Lars Norén og August Strindberg, også utpå 2000-tallet.

Siste del av 1980- og første del av 1990-tallet var Askildsens lykkeligste tid som skrivende menneske. Han meldte overgang til Forlaget Oktober som utga En plutselig frigjørende tanke i 1987. Fra da av var han et forbilde for forfattere i flere generasjoner. I 1991 kom mesterverket Et stort, øde landskap. «Jeg kan ikke si noe annet enn at den boken syder over av glede over å skrive. Fantasien er stor. Og den gleden fortsatte utover vinteren, etter at Gina [Gjertsen] og jeg flyttet sammen i Akersbakken. Jeg var vilt forelsket», fortalte han.

I en av novellene fra Et stort, øde landskap drømmer jeg-fortelleren om en kvinne han ser i en begravelse. Hun lo hele tiden, særlig da kisten skulle senkes og det viste seg at kisten var større enn graven, det var ikke mulig å få den ned. Ja, skriver Askildsen, hun «lo så voldsomt at hun sto helt tvekroket, og jeg kunne ikke annet enn å le jeg heller. Da kom hun bort til meg og sa at la oss gå, la oss ikke kaste bort tiden, jeg har elsket deg så lenge jeg kan huske, la oss gå hjem til deg. Og så gikk vi, og hun lo hele veien, og hun tok på meg, det var skamløst, men godt. Så pekte hun på solen som holdt på å gå ned, og plutselig gjorde den et hopp på himmelen, og siden bare steg og steg den ...».

Ja, Kjell Askildsens forfatterskap rommet også dette: å stå tvekroket av latter, og en sol som gjør plutselige hopp på himmelen.

Det kom en vending i norsk litteratur på slutten av 1990-tallet, der alt skulle sies og ingenting utelates. Askildsen sto for det motsatte, med strenge stilistiske krav, knapt et overflødig ord, og alt det usagte mellom linjene. Jeg tror de tynne og fortettede bøkene hans vil få en renessanse og bli gjenoppdaget av nye generasjoner lesere og unge forfattere.