GIGANTISK ORDNING – ØREDØVENDE TAUSHET.

Vera Micaelsen er faglig leder for sekretariatet for Den kulturelle skolesekken.

Vera Micaelsen er faglig leder for sekretariatet for Den kulturelle skolesekken.

Faglig leder for sekretariatet for Den kulturelle skolesekken Vera Micaelsen vil ha mer debatt og engasjement rundt ordningen, som er den viktigste arenaen for kunst- og kulturmøter for norske skoleelever.

Det å bli et helt menneske handler om å kunne tolke og forstå seg selv og andre. Det handler om å gjenkjenne egne og andres følelser, og det finnes ingen bedre måte å gjøre det enn gjennom kunst og kultur.

Mandag la Uni Rokkan senteret og Høgskolen i Bergen fram resultatene av et treårig forskningsprosjekt om Den kulturelle skolesekken. Det er interessant og spennende lesning.

Kort sagt kan man si at forskningen viser at de aller fleste er begeistret for Den kulturelle skolesekken (DKS), men at det gjenstår noen viktige utfordringer.

Den største utfordringen er samtidig et av de grunnleggende prinsippene for DKS, nemlig at skolen er den viktigste arenaen for kunst- og kulturmøtene for elevene.

Forskningen har sett på hvordan lærerne oppfatter sin rolle i møte med produksjoner gjennom DKS, og de er ofte usikre på hva som forventes av dem. Når det kommer en kunstner og overtar timen, hva er deres oppgave da? Skal de vokte elevene og hysje? Eller skal de delta aktivt som veiledere og hjelpere?

Det ligger mye uforløst potensiale i møtet mellom skole og kunsten. Det er på mange måter en akrobatisk øvelse å la kunsten være fri, samtidig som den skal passe inn i skolens timeplan og rammer. Likevel er det nødvendig dersom vi skal nå målet om å gi alle barn i Norge et likeverdig tilbud av kunst og kultur. Samtidig er det ikke uproblematisk. Skolen har på mange måter fått Den kulturelle skolesekken i fanget. Og det har skjedd samtidig som kunstfagene blir nedprioritert i skolen.

Forskningsresultatene viser at vi som arbeider med DKS i større grad må involvere skolen, og at skolesektoren i større grad må se hvilke muligheter det ligger i kunst- og kulturmøter, både for motivasjon, refleksjon og læring, sånn at elevene får et enda større utbytte av ordningen.

Forskningen viser også at Den kulturelle skolesekken ikke når fram til alle elever. Elever med språklige, kognitive eller fysiske utfordringer har ikke samme mulighet til å delta i kunstmøtene og det må vi gjøre noe med.

Vi må sikre at det finnes et variert tilbud til alle, uansett utfordringer. Der har alle et ansvar, fra kunstnere til administrasjon og skoler. Samtidig er det nettopp kunstens styrke å kommunisere rett til følelser. Og denne muligheten til å kunne nå akkurat de barna som vanligvis faller utenom ordinær undervisning må vi benytte oss av.

Forskningen peker også på at det finnes en slags »godhetsdiskurs» i DKS, og at denne kan stå i veien for kritisk diskusjon. Det er svært viktig at så mange som mulig mener noe om både innholdet og organiseringen av DKS. Og vi må bidra til at langt flere engasjerer seg i debattene. Det skal ikke herske rungende enighet om landets største kunst- og kulturscene, ei heller øredøvende taushet. Til å være en så gigantisk ordning er det forbausende lite diskusjon i offentligheten. Hvert år turnerer tusenvis av utøvere land og strand, og nesten samtlige produksjoner går under radaren til kritikere og samfunnsdebattanter.

Hvert år får alle barn og unge besøk av forskjellige utøvere gjennom DKS, de reiser på teater og museum flere ganger i året, og sjansen for at du har hørt om noe av det er forsvinnende liten. Hvorfor er det sånn? Er det ikke viktig?

For hva er egentlig effekten av skolesekken? Det har ikke forskningen sett på, og det vet vi fortsatt for lite om. Gjennom 12 års erfaring har vi god oversikt over utfordringene og forbedringspotensialene i DKS, men vi vet fortsatt alt for lite om hva elevene tenker om tilbudet, hva de ønsker og hvilken betydning det har for dem. Det trenger vi å vite mer om.

Vi voksne har ofte enorme forventninger til hvilken effekt kunst skal ha på barn og unge. Vi vil så gjerne at de skal like det, at de skal få stjerner i øynene og ha en sterk nær-kunst-opplevelse. Og noen ganger står forventningene våre om hva kunst skal gjøre med barn nesten i veien for det som skjer. For ofte skjer det ingenting. Barn og unge er akkurat som oss voksne når det kommer til kunst. De liker ikke alt.

Barn er ikke grupper, de er individer, og de er sin fulle rett til å ikke ha noe sterkt møte med kunsten, og til å ikke like.

Det ligger god erfaring og nyttig identitetsbygging i å ikke like. Hvis man får hjelp til å reflektere over det man opplever, blir man mye klokere på hva det er man egentlig mener.

Vi som jobber med skolesekken må gjøre alt vi kan for å sikre at det vi sender ut er relevant for barna.  Og vi må bli flinkere til å involvere og inkludere barn og unge i hele prosessen. Vi må legge til rette for at barn og unge kan være trygge på at det er de som selv som bestemmer hvilken kunst som treffer dem. For det kan ikke vi bestemme. Men vi kan by på muligheter.

Jeg gleder meg til å bruke denne forskningen til å utvikle Den kulturelle skolesekken. Og jeg håper at dette kanskje kan bidra til at flere engasjerer seg og mener noe om den, og våre barns kanskje første møte med kunst og kultur.